MEDISIN OG VITENSKAP sykehjemsmedisin Omsorg ved livets slutt eller aktiv dødshjelp? S Husebø B S Husebø
For 150 år siden var gjennomsnittlig levealder i Europa knapt 50 år. Nærmere 50 % av befolkningen døde før de var 20 år. I dag kan de fleste av oss forvente å bli 80 år eller mer, og mortaliteten for barn og ungdom er mindre enn 2 % (1). Frem til år 2050 anslås det at antallet personer over 65 år i Europa vil øke med 64 %, antallet over 80 år med 100 %, og antallet 90- og 100-åringer vil mer enn tidobles. Befolkningstallet vil stagnere eller reduseres de neste 50 år. De mest dramatiske prognosene finner vi i Sør- og Øst-Europa, hvor befolkningsreduksjonen kan nå 15–50 %. De største endringene vil finne sted etter 2020 (2).
Yrkesaktiviteten for personer mellom 55 og 65 år er høyest på Island (91 %) og i Norge (83 %). Andre land har langt færre eldre i arbeid, f.eks. har Tyskland 43 % og Østerrike 34 %. I 1950 var det sju arbeidstakere i Norge per pensjonist, i dag er det 4,4 og i 2050 vil det være 2,5. Samtidig vil årene som pensjonist nærmere fordobles(2).
Norge har Europas høyeste andel av sykehjemsplasser i forhold til innbyggertallet (ca. 1 %). I store deler av Europa er sykehjemsdekningen langt under halvparten. I Sør- og Øst-Europa eksisterer det knapt pleieinstitusjoner. De demente utgjør 70–80 % av pasientene på pleieinstitusjoner. Antallet demente i befolkningen antas å stige fra 2 % i dag til 4 % i 2050 (3). I Norge er antall pleiere per pasient i sykehus og i sykehjem mer enn dobbelt så høyt som for eksempel i Tyskland, mens andelen av nasjonalbudsjettet som benyttes til helsetjenester er nokså likt (4). Hovedårsaken er at andre land har et betydelig høyere antall sykehussenger enn Norge. Liv og død – før og nå
I tidligere tider var fødsel og død en del av livet, og fant med få unntak sted i hjemmet. I de urbane delene av Europa dør nå 80–90 % i institusjon, i hovedsak sykehus. Ofte blir de døende behandlet som om døden ikke eksisterer. I tidligere tider hadde alle familier erfaringer med døende familiemedlemmer i hjemmet. Dagens barn opplever tallrike dødsfall, men det er dramatiske dødsfall presentert i mediene. Knapt noen av dem opplever at døende besteforeldre får omsorg og pleie i hjemmet. Svært få barn er integrert i dødspleien på institusjon. Av alle samfunnsendringer i Europa det siste århundret er dette kanskje den viktigste. Den nære, allmenne konfrontasjonen med døden har i alle tider vært den store drivkraften for utvikling av samfunnsstruktur, religion, livssyn, filosofi, kunst og kultur. Debatten om aktiv dødshjelp eller eutanasi har pågått i flere tusen år, men har i moderne tid fått nytt grunnlag.
I Nederland, Belgia, Sveits og den amerikanske delstaten Oregon er aktiv dødshjelp legalisert, og flere land antas å følge de neste år. Ca. 4 000 personer får aktiv dødshjelp hvert år i Nederland, 3 000 etter gjentatte oppfordringer og 1 000 uten at det foreligger oppfordring (5). Dette gjelder i hovedsak pasienter som på grunn av bevissthetstap ikke er i stand til å uttrykke sine ønsker, men som antas å ønske aktiv dødshjelp. Dersom alle europeiske land innfører samme praksis som i Nederland, vil dette innebære at 250 000 personer i Europa årlig vil få aktiv dødshjelp, herav 60 000 som ikke innstendig har oppfordret til det. Mange eldre og demente får i dag aktiv dødshjelp i Nederland (5).
På den annen side har lindrende behandling og omsorg ved livets slutt utviklet seg til en integrert del av helsevesenets tilbud (6). I dag er slike tilbud etablert i alle europeiske land inkludert Norge, med tallrike hospice og palliative avdelinger. Dette fagmiljøet tar sterkt avstand fra legalisering av aktiv dødshjelp (7, 8).
Omsorg ved livets slutt eller aktiv dødshjelp?
S Husebø B S Husebø
For 150 år siden var gjennomsnittlig levealder i Europa knapt 50 år. Nærmere 50 % av befolkningen døde før de var 20 år. I dag kan de fleste av oss forvente å bli 80 år eller mer, og mortaliteten for barn og ungdom er mindre enn 2 % (1). Frem til år 2050 anslås det at antallet personer over 65 år i Europa vil øke med 64 %, antallet over 80 år med 100 %, og antallet 90- og 100-åringer vil mer enn tidobles. Befolkningstallet vil stagnere eller reduseres de neste 50 år. De mest dramatiske prognosene finner vi i Sør- og Øst-Europa, hvor befolkningsreduksjonen kan nå 15–50 %. De største endringene vil finne sted etter 2020 (2).
Yrkesaktiviteten for personer mellom 55 og 65 år er høyest på Island (91 %) og i Norge (83 %). Andre land har langt færre eldre i arbeid, f.eks. har Tyskland 43 % og Østerrike 34 %. I 1950 var det sju arbeidstakere i Norge per pensjonist, i dag er det 4,4 og i 2050 vil det være 2,5. Samtidig vil årene som pensjonist nærmere fordobles(2).
Norge har Europas høyeste andel av sykehjemsplasser i forhold til innbyggertallet (ca. 1 %). I store deler av Europa er sykehjemsdekningen langt under halvparten. I Sør- og Øst-Europa eksisterer det knapt pleieinstitusjoner. De demente utgjør 70–80 % av pasientene på pleieinstitusjoner. Antallet demente i befolkningen antas å stige fra 2 % i dag til 4 % i 2050 (3). I Norge er antall pleiere per pasient i sykehus og i sykehjem mer enn dobbelt så høyt som for eksempel i Tyskland, mens andelen av nasjonalbudsjettet som benyttes til helsetjenester er nokså likt (4). Hovedårsaken er at andre land har et betydelig høyere antall sykehussenger enn Norge.
Liv og død – før og nå
I tidligere tider var fødsel og død en del av livet, og fant med få unntak sted i hjemmet. I de urbane delene av Europa dør nå 80–90 % i institusjon, i hovedsak sykehus. Ofte blir de døende behandlet som om døden ikke eksisterer. I tidligere tider hadde alle familier erfaringer med døende familiemedlemmer i hjemmet. Dagens barn opplever tallrike dødsfall, men det er dramatiske dødsfall presentert i mediene. Knapt noen av dem opplever at døende besteforeldre får omsorg og pleie i hjemmet. Svært få barn er integrert i dødspleien på institusjon. Av alle samfunnsendringer i Europa det siste århundret er dette kanskje den viktigste. Den nære, allmenne konfrontasjonen med døden har i alle tider vært den store drivkraften for utvikling av samfunnsstruktur, religion, livssyn, filosofi, kunst og kultur. Debatten om aktiv dødshjelp eller eutanasi har pågått i flere tusen år, men har i moderne tid fått nytt grunnlag.
I Nederland, Belgia, Sveits og den amerikanske delstaten Oregon er aktiv dødshjelp legalisert, og flere land antas å følge de neste år. Ca. 4 000 personer får aktiv dødshjelp hvert år i Nederland, 3 000 etter gjentatte oppfordringer og 1 000 uten at det foreligger oppfordring (5). Dette gjelder i hovedsak pasienter som på grunn av bevissthetstap ikke er i stand til å uttrykke sine ønsker, men som antas å ønske aktiv dødshjelp. Dersom alle europeiske land innfører samme praksis som i Nederland, vil dette innebære at 250 000 personer i Europa årlig vil få aktiv dødshjelp, herav 60 000 som ikke innstendig har oppfordret til det. Mange eldre og demente får i dag aktiv dødshjelp i Nederland (5).
På den annen side har lindrende behandling og omsorg ved livets slutt utviklet seg til en integrert del av helsevesenets tilbud (6). I dag er slike tilbud etablert i alle europeiske land inkludert Norge, med tallrike hospice og palliative avdelinger. Dette fagmiljøet tar sterkt avstand fra legalisering av aktiv dødshjelp (7, 8).